Det hyggelige besøk mange av oss veteraner hadde hos Bergen Auto - Ford i Strømmen 9. desember 1997 der Per Malme orienterte om at navnet Mathiesen nå igjen ville knyttes til dette stedet i Møllendalsveien, fikk gamle minner til å røre på seg hos meg.

Wingaard Jernstøperi (Klikk her for link) som hadde hatt tilhold der i mange år, var flyttet og den gamle og nedsotete bygningen ble overtatt av Olav Mathiesen omkring 1929/30. En grundig rengjøring fulgte som begynte med spade og bortkjøring av skitt og sluttet med vasking og hvitkalking av vegger og tak og ellers innredning til et stort og effektivt verksted for Ford T modeller.

Her ble etter hvert ansatt mange dyktige mekanikere og lagerpersonale og alt syntes å skulle gå bra. Men de hårde 30-årene som fulgte la etter hvert en lammende hand på mange av virksomhetene i Bergen og det ble også merket med mindre inntekter til verkstedet. Etter noen år måtte Mathiesen gi opp. Banken overtok og etter en viss reduksjon av arbeidsstokken tok Ingeniør Wilfred Eriksen videre ledelsen. Men Mathiesen ville imidlertid ikke gi helt opp. Han disponerte fra tidligere noen garager, en brakke i Dankert Krohnsgt og disse gikk han igang å ominredet for bruk til bilverksted.

En dag ved arbeidstidens slutt møtte Mathiesen personlig opp i Møllendalsveien og ba om et møte med oss.Han kunne ikke gi noen langvarige garantier, men håpet at noen av hans tidligere fagarbeidere ville overveie å følge med til Dankert Krohnsgt.

Selv hadde jeg da en tid hatt den ærefulle jobb å stå for utlevering av verktøy fra verktøyburet og følte meg smigret da han også ville ha meg med. Grunnen var vel at jeg hadde fått godt innblikk i hvilke spesialverktøy og instrumenter som nå skulle bestilles til hans nye verksted. Vi som fulgte med fikk en hård tid i meget improviserte forhold. Det ble bygget smie og der ikke minst Johan Sjøstrand jobbet iherdig med å fremstille en mengde av de forskjellige hjelpemidlene som trengtes. Jeg husker for eksempel at den fine servicebilen som Garagekompaniet hadde, var en torn i øyet på flere enn bare oss hos Mathiesen. Og det varte ikke lenge før Sjøstrand hadde bygget krane på en Ford lastebil og ellers utstyrt denne slik at vi andre ble stolte av å svare igjen når noen bekjente begynte å vitse om det små bilverkstedet vårt. Helt fra første dag var der et særdeles godt kameratskap oss alle imellom. Peder Bertelsen ble verksmester. På delelageret styrte Gurvin og der kom etter hvert et godt og allsidig lager av Ford deler. En dag kom Mathiesen meget fornøyd og meddelte at verkstedet nå var blitt godtatt og var tildelt Ford agenturet igjen i tillegg til Bergen Automobilkompani, som også beholdt sitt.

En begivenhets tid fulgte og verkstedet fikk godt ry blandt bileiere. Spesielt er det morsomt å minnes hvordan Bertelsen etter hvert ble et slags statussymbol blandt mange av de mere prominente bileiere som tydelig var meget fornøyet når han personlig tok seg av kunden og bilen og forhørte seg om sykdomsforløpene og stillet diagnosen. I motsetning til bilene i dag hvor man kan kjøre jorden rundt uten å løfte på panseret, hadde motorene den gangen ofte en ubehaglig vane å dale i kraft når de hadde vært kjørt en 10-15-20000 kilometer. Man utviklet etter hvert en utrolig følelse og finne finne til årsaken. Jeg har dog en meget svak mistanke om at når kunden var av rette sort og ville ha motoren på absolutt topp så kunne inneværende biler eller rettere sagt mangel på inneværende biler til reparasjon noen ganger være litt utslagsgivende for hvor vidløftig reparasjon som trengtes i de enkelte tilfeller. De som hadde bil den gangen kom ikke langt her rundt Bergen, men en vakker sommerdag, tror det må ha vært i 1934 ble bilveien til Hardanger offisielt åpnet og mange steamet innover med Sandven Hotell som naturlig samligssted. Blandt annet kjørte Bergen Automobilkompani’s servicebil med Jacobsen og følge innover sikkert med det håp at noen skulle få motorstopp eller det som verre var. Jeg fikk samlet flere rundt servicebilen og tatt et billede med Sandven Hotell i bakgrunnen.

Til Høyre ser vi verksmester Ole Jakobsen og fra samme side nr 3 står Peder Bertelsen. Nr 4 er den populære og dyktige lagersjef i Strømmen, herr Heldal og nr 6 er hans medhjelper Milde. Før denne veiåpningen var det veiforbildelse mellom Trengereid og Norheimsund, men nå fikk Bergensere med egen bil, selv oppleve denne flotte veien med alle de spennende tunellene i Tokagjelet.

Årene gikk og mange morsomme og egenartede begivenheter kunne sikkert graves frem fra den tid. Det er mange av veteranene her som har interessante historier å fortelle og som vi andre ville sette pris på å få høre eller lese om. Som eksempel på en slik liten episode hopper jeg frem helt til krigens dager.

Allerede under forrige krig hadde vært eksprimentert med gassdrift av kjøretøyer og Mathiesen hadde vært interessert i dette. Siden der var ganske stor produksjon av karbid i Odda og denne ikke var rasjonert var det naturlig at det i Bergen ble startet opp med utvikling av karbidapparet.

Olav Mathiesen Junior skulle være med som firmaets representant og selv skulle jeg kjøre. Tiltaleformen dengang var De og Dem og Deres. Det var altså midtvinters og meget kaldt. Engelske og Norsk-Engelske torpedobåter var hyppig på besøk til kysten og Mathiesen mente det til tross for korteste avstand med flere ferger underveis var likevel tryggest å reise over land med buss til Stavanger. Bilen sendte vi med nattruten.

Fra Stavanger over Jæren gikk det greitt, men da vi ikke fant noen overnattings muligheter i Egersund måtte vi fortsette. Det var begynt å mørkne, med snø på veien og meget glatt å kjøre. Piggdekket var ikke oppfunnet. De sterkt avblendte lyktene lyste svakt få meter fremover på veien og var vel mer å betrakte som markering av bilen enn at den som kjørte skulle se noe. Etter flere timers kjøring utover kvelden skulle vi over de beryktede kleivene forbi Jøssingfjorden. Vi hadde ikke funnet åpent vann på lenge og det var med bange anelser vi startet oppstigningen. Det ble lengre og verre enn jeg hadde trodd, men håpet det skulle være slutt på oppstigningen så vi bare kunne rulle videre nedover

Vi fant til slutt stillingen så kritisk at vi stoppet før verre begynte å skje. Litt engstelig gikk vi ut i svarte natten og skimtet litt borte et lite hus som så bebodd ut. Vi tok sjansen, gikk bort og banket på. Etter noen lyder innenfra viste det seg et engstelig ansikt med skaut på hodet i dørsprekken og vi fremførte forsiktig vårt ærend. KEM E DET - E DET TYSKERE - KA E DET DI VE, hørte vi gubben rope innenfra, antagelig fra sengen. DI SEIER DI E FRA BERGEN OG VE GJERNE HA NOKE VATTEN.. Et latterbrøl kom innenfra i det han omsider viste seg i døren, iført anstendig underbukse. NO HAR ME HØRT DA OG. DEI KJEM FRA BERGEN OG SKA HA VATTEN HER.

Men det var iorden. Det fortsatte i denne gode ånden og vi var glad for at folkene snart gikk og la seg. For da vi var ferdig å bære bøtte på bøtte for påfylling av beholderen på bilen var brønnen tom.

Ganske stiv i øynene ankom vi Flekkefjord ut på morgensiden og tok inn på selveste Grand hotell. Der viste forøvrig herr Mathiesen sine diplomatiske evner. Det tok ham ikke lang parlamentering med betjeningen før her ble tryllet frem en flaske av edleste sort fra kjelleren. Det ble en velsmakende og etter vår begges mening velfortjent syltynn før vi sovnet.

Dagen etter med stadig mer snø og frost bar det videre. I nærheten av den trange fjorden ved Kvinesdal var veien ganske god og Mathiesen bad om å få lov å kjøre. Jeg var ikke ubetinget glad for det. Han var kledd i en stor stiv lærfrakk og hadde store skinn kjørehansker på hendene. For min del var allerede flere års trening i å kjøre alle slags doninger og håpet det skulle gå bra med ham. Det gjorde det også, helt til veien begynte på stige og vi på høyre side etterhvert fikk et faretruende stup, men med betryggende stabbe-steiner ved veikanten.

Det var glatt på veien og med litt uøvet kjøring hadde vannet i beholderen fremme lett for å skvulpe frem og tilbake sideveis. Plutselig begynte bilen å slenge og med den store vannbeholderen foran som fender, dunket vi bort i en stabbestein som i sin tur skubbet borti den neste og begge forsvant i dypet utfor stupet. Bilen stod fremdeles trygt på veien og jeg løp ut for å se på skadene våre. Det var nærmest ikke et merke på den store vannbeholderen. Selv den tynne støtfangeren som lå inntil vannbe-holderen hadde kun fått et svakt merke. Da vi kjørte videre med Mathiesen som tilfreds passasjer, filosoferte jeg på om det kanskje var en idé å begynne produksjon av støtfangere fyllt med vann.

Vi kom nokså greit til et bra hotell i Kristiansand men underveis hadde været endret seg med at det begynte å sne voldsomt. Det fortsatte utover kvelden og neste dag. Jeg kan ikke huske å ha sett så store snømengder komme på så kort tid. Kristiansand var fullstendig begravet i snøen og det var ingen mulighet for å komme videre. Først neste dag igjen kom rykter som fortalte at veien videre til Oslo var noenlunde kjørbar og med litt bange anelser startet vi på en tur som egentlig kunne være en ren nytelse å kjøre. Veien var smal med en kjørebredde, flat og fin med høye snøkanter på begge sider. Men jeg ble etter hvert skremt, fordi der var jo ingen sideveier....

Vi kjørte og kjørte og følelser kom om at dette her kom aldri ville gå bra. Det var kommet langt over sikkerhetsgrensen for vannbytting da plutselig veien svingte av til venstre.og der på en liten åpen plass var en brannhydrant som gulpet ut det herligste kildevannet midt på plassen. Her ville vi slappe av og la vannbeholderen kjøles ned.

Etter en tid kom en mann og virket interessert og spurte hva vi hadde der foran på bilen. Mathiesen forklarte ham dette og da vi skjønte at mannen hadde bil selv og kunne tenke seg å kjøpe et slikt annlegg, ba Mathiesen meg fortsette å forklare ham detaljer mens han selv gikk avgårde for å finne et hus og telefon for å forhøre seg om forholdene videre fremover.

Etter enda en god stunds sikkerhetsventing og med mannen som interessert tilhører/tilskuer gikk jeg med litt engstelse i gang med uttømming av det tydelig varme vannet. I det jeg løste vekk den store luken nederst i vannbeholderen rakk jeg så vidt å observere en glødende karbidmasse før den voldsomme eksplosjonen kom. Da jeg etterpå reiste meg opp så jeg at annlegget stod der fremdeles, men at den øverste sylinderen hadde antatt litt tønnefasong og at der litt ut til venstre var blitt en mange meter lang sotstripe og i enden lå restene av trykkmembranen og diverse beslagrester. Karbid som var skoldet ut lå i sneen og brandt lystelig, men det var enkelt å slukke med vann fra hydranten. Det var beroliggende å registrere at mannen var forsvunnet, da måtte det tydeligvis ha gått bra med ham. Etter en rask inspeksjon og med tanke på hvilke reservedeler vi hadde med gikk jeg omgående i gang med reparasjon. Det var i det hele tatt ikke noe å skrive hjem om.

Etter en stund så jeg vår mann titte frem fra bak en snehaug og kom forsiktig tilbake. Hva var det som hendte? spurte han. Fullstendig klar over at vi nå hadde mistet en mulig kjøper svarer jeg litt tåpelig at det som sjedde var vanlig og ikke noe å bry seg med. Mannen ble tydeligvis helt beroliget og vi fortsatte å snakke om pris og levering. Han gikk meget fornøyet da jeg lovet å sende ham tilbud. Mathiesen som hadde vært langt borte da eksplosjonen kom hadde hurtigst begynt å returnere og hadde fryktet å finne en katastrofe, men fant istedet meg stående å reklamere videre for anlegget til mannen. Jeg visste egentlig ikke at han var kommet tilbake, men så ham nå stående bak bilen ristende av innestengt latter over den komiske situasjonen. Han hadde forøvrig i telefonen beroligende meldinger om vann fremover. Vi fikk motoren i gang. Turen frem til Oslo forløp uten flere morsomheter. Olav Mathisen var et meget behagelig og sympatisk reisefølge. Det var lett å merke fra samtalene underveis at hans interesser hverken var karbiddrift eller biler i det hele tatt, men på et langt videre plan, nemlig historie. Han hadde blandt annet i lang tid interessert seg for Bergen`s historie bakover i tiden og han utga en bok «Gressgangen mellom fjellene» under navnet Olav Fallang istedet for sitt eget navn. Så vidt jeg forstår er det ingen av slekten Mathisen som er direkte knyttet til dette firmaet lenger. Men det er interessant for oss som var med de første årene å se at dette navnet fortsatt holdes i hevd.